Tidligere i vinter samlet vi et knippe representanter fra lag og foreninger, råd og utvalg, frivillighet og studentvelferd og stilte dem følgende spørsmål: Hva skal til for at flere føler tilhørighet og fellesskap i Lillehammer?

Bakgrunnen for valget av tema var Kommuneplanens samfunnsdel, som slår fast flere viktige mål – blant annet disse: 

  • Lillehammers innbyggere har god psykisk og fysisk helse 
  • Lillehammer er en by studenter søker seg til for relevante og interessante utdanninger 
  • Lillehammers innbyggere opplever tilhørighet gjennom å være inkludert i fellesskap gjennom hele livet  
  • Lillehammer er et samfunn som flere ønsker å være en del av  
     

Litt hjelp til å bryte isen

Et av svarene som dukket opp den kvelden, var forslaget om å lage en slags «isbryter-ordning» her på Lillehammer. En slik ordning kunne for eksempel fungere slik at folk som er ikke kjenner så mange i Lillehammer (enten de er barn, studenter, gamle, flyktninger eller nyinnflyttede) på en enkel måte settes i kontakt med personer i nærmiljøet som kan fungere som en døråpner for dem – noen som vet litt om hvilke tilbud som finnes, hva det går an å finne på, hvor det lønner seg å gå, kort sagt: En som bryr seg litt ekstra. En som hjelper til med å «bryte isen».  

Vi synes dette forslaget var så godt at vi ikke helt klarte å slippe tak i det! 15. mars inviterte vi derfor til et åpent møte for lag og foreninger i Lillehammer for å svare på hvordan en slik isbryter-ordning eventuelt kunne sett ut, og hva som må til for at frivilligheten selv ønsker å være med og bidra.

Isbryterne finnes!

Flere av de frammøtte påpekte at en isbryter ikke nødvendigvis trenger å være et menneske: Det kan også være en arena, en møteplass - eller en urban hageflekk, for den del. Blant studenter på Høgskolen finnes det en populær ordning der hunder spiller en viktig rolle som velferdstilbud for studenter. Ifølge en fersk undersøkelse oppgir 36 prosent av norske studenter at de ofte eller svært ofte føler seg ensomme. For en student som ikke har noe stort nettverk på Lillehammer fra før, kan en time med en firbeint venn bli en viktig isbryter i seg selv.

Andre av de frammøtte påpekte at det godt kan hende at isbryterne allerede finnes - for eksempel i nøkkelroller på skolen, i kor eller korps eller fotballag, og at oppgaven kanskje mest av alt handler om å gjøre dem oppmerksomme på den viktige rollen de har for å åpne dører videre inn i Lillehammer-samfunnet for andre. Muligens trengs det bare en samlet oversikt over hvilke dører som finnes.

Det ble også pekt på at frivilligheten hadde hatt nytte av å lære mer om hvordan tar imot folk på en bra måte - enten det gjelder nye medlemmer eller nysgjerrige folk som som stikker hodet innom. Hvordan blir de fulgt opp, etter å ha overvært sin første teaterøving eller hatt sin første festival-vakt? Dette spørsmålet kunne frivilligheten gjerne tenke seg å utforske litt videre...