Rapporten «Barn og unges stemmer - Kunst og kultur» (BUSK-rapporten) ble overlevert daværende kulturminister Trine Skei Grande og Kulturdepartementet 30. september 2019, som del av arbeidet med stortingsmeldinga om barne- og ungdomskultur som kom i 2021 (Meld. St. 18 (2020-2021) - Oppleve, skape, dele). BUSK-rapporten ble skrevet på bakgrunn av innspill som hadde kommet fra barn og unge over hele landet. I rapporten blir det beskrevet et utviklingstrekk det er grunn til å merke seg også lokalt: Barn- og unge skiller i liten grad mellom den delen av oppveksten som foregår digitalt og den delen som foregår i det vi kanskje ville kalle den fysiske, stedsspesifikke eller «virkelige» verden. For en hel generasjon er ikke lenger virkeligheten avgrenset til det fysiske oppvekstmiljøet de har rundt seg, eller det kulturtilbudet som tilbys i ulike bygninger på hjemstedet. Den samme endringen i kulturforbruk gjelder også for resten av befolkningen. 
 
Digitaliseringen har ført til store endringer i kulturbruken de siste tiårene. Nå har omtrent samtlige voksne, unge, og også barn tilgang til digital kulturformidling som strømmetjenester for film, musikk og litteratur. Men det er ikke bare digitalt konsum av kultur, mange har også mulighet for å lage sin egen musikk, film og kunst med relativt enkle og tilgjengelige program. Digitaliseringen har på mange måter demokratisert kulturfeltet, kultur er lett tilgjengelig både som konsument og som produsent, men man ser at mye av kulturforbruket er algoritmestyrt. Fører algoritmene til at vi lever i kulturelle ekkokamre, og hvordan påvirker i så fall dette norsk kultur og kulturkonsum?  
 

Målet med kulturpolitikken i Lillehammer bør være å gi innbyggerne en følelse av å høre sammen og en følelse av å høre til. 

 
Digitaliseringen vil fortsette å endre Lillehammer-samfunnet på måter vi ikke har oversikt over nå. Dette gjelder framfor alt med tanke på framveksten av kunstig intelligens. Det vil derfor være lurt å forsøke å komme denne utviklingen i møte med en stor grad av fleksibilitet og evne til omstilling. Dette perspektivet bør derfor prege både måten Lillehammer kommunen til enhver tid videreutvikler sitt eget kulturtilbud på, men også gå igjen i måten kommunen bistår og tilrettelegger for ulike typer kulturnæringsaktører på. Både tilbudet og bistanden som ytes må oppleves som relevant i den tiden og i det markedet vi lever i.  
 
Den akselererende utviklingen gjør det samtidig langt viktigere enn før å holde fast på kjernen i samfunnsoppdraget. Målet med kulturpolitikken i Lillehammer bør være å gi innbyggerne en følelse av å høre sammen og en følelse av å høre til. Oppgaven kan tilrettelegges av kommunen, men må løses av alle.